straff
noun - en
punishment, penalty
- gjengjeld for ulydighet, forgåelse
- en reaksjon eller konsekvens som påføres en person som har begått en ulovlig handling, brudd på regler eller normer
punishment, penalty
[straf:]
German
B1Intermediate
Han fikk en streng straff for lovbruddet.
He received a severe punishment for the offense.
Dommeren bestemte straffen.
The judge determined the sentence.
Straff skal ha avskrekkende virkning.
Punishment is supposed to act as a deterrent.
Skurken ble klynget opp som straff.
The villain was strung up as punishment.
Dommeren viste seg barmhjertig og ga den unge lovbryteren en mild straff.
The judge showed mercy and gave the young offender a lenient sentence.
Retten må ta stilling til tiltaltes straffskyld før straffen kan fastsettes.
The court must determine the defendant’s criminal liability before the sentence can be set.
Han ble innvilget prøveløslatelse etter å ha sonet mesteparten av straffen.
He was granted parole after serving most of his sentence.
Preventiv straff kan av og til avskrekke forbrytelser.
Preventive punishment can sometimes deter crime.
Aktoratet krevde streng straff på grunn av alvorlighetsgraden i saken.
The prosecution demanded a severe sentence due to the seriousness of the case.
Siktede må påregne en lengre straff.
The defendant must expect a longer sentence.