offiser
noun - en
officer
- militært befal, i Norge fra og med fenrik til og med general
- befalingshavende i militært oppbygd organisasjon
officer
[åfise:´r]
Latin via French
B1Intermediate
Skipet får amerikanske offiserer, både på dekk og i maskinen.
The ship will have American officers, both on deck and in the engine.
Hun ble giftet med en offiser.
She was married off to an officer.
Offiseren bar en sabel ved siden.
The officer carried a sabre at his side.
De prøvde å bestikke offiseren med penger.
They tried to bribe the officer with money.
Soldatene måtte lystre offiserens ordre.
The soldiers had to obey the officer's orders.
Soldatene reagerte straks på offiserens kommandoord.
The soldiers responded immediately to the officer's command.
I den eldre teksten står det at ekspedisjonen leies av en erfaren offiser.
The older text states that the expedition is led by an experienced officer.
Offiseren ba soldatene formere en kolonne foran kasernen.
The officer ordered the soldiers to form a column in front of the barracks.
Offiseren ble stilt for en krigsrett etter hendelsen.
The officer was brought before a court-martial after the incident.
Den øverstkommanderende offiseren ga ordre om tilbaketrekning.
The commanding officer gave the order to retreat.