kork
noun - en
cork
B1
- ytre del av bark på trær
- glatt, myk bark på visse søreuropeiske eikeslag, brukt til å lage blant annet kork, tavle og gulvbelegg
- kapsel eller propp til å tette (flaske)åpninger med
- opphoping som sperrer eller hindrer jevn gjennomfart, særlig i trafikken
cork
[kårk]
B1Intermediate
B1
Han satte flasken mellom knærne og dro korken opp med et plopp.
He put the bottle between his knees and pulled the cork up with a pop.
A2
Korken fløt på vannoverflaten.
The cork floated on the surface of the water.
B2
Vinen ble plettet av støv fra korken.
The wine was stained by dust from the cork.
C
Fiskeren festet ei flå av kork til garnet for å holde det flytende.
The fisherman attached a cork float to the net to keep it afloat.
C
Han hadde knapt luktet på korken før han begynte å synge høyt.
He had barely tasted any alcohol before he started singing loudly.