høvding
noun - en
chief, leader
overhode for en stamme eller et folk
chief, leader
[hø`vdiŋ]
Old Norse: hǫfðingi
B1Intermediate
Høvdingen ledet stammen med klokskap.
The chief led the tribe with wisdom.
Høvdingen var omgitt av tabuer.
The chieftain was surrounded by taboos.
Hersen ble regnet som en mektig høvding i bygda.
The hersir was considered a powerful chieftain in the village.
Godordet ga høvdingen både makt og ansvar.
The chieftaincy gave the chieftain both power and responsibility.
Kongen befalte høvdingene å fylke hæren før slaget.
The king ordered the chieftains to muster the army before the battle.
Presten mente at høvdingen hadde sterk mana.
The priest believed that the chieftain had strong mana.
Arkeologene haugla den gamle høvdingen med ære.
The archaeologists buried the old chieftain in a burial mound with honor.