fortid
noun - ei
past
tid som er passert
past
[få`rtid], [få´rtid]
Old Norse: fyr, fyrir
B1Intermediate
Historikeren studerte fortiden.
The historian studied the past.
Pyramiden sto som et majestetisk minnesmerke fra fortiden.
The pyramid stood as a majestic memorial to the past.
Hun hadde en broket fortid med både oppturer og nedturer.
She had a checkered past with both ups and downs.
Verbets fortidsform blir brukt i beskrivelser av fortiden.
The past tense of the verb is used in descriptions of the past.
Han følte seg som en demon jaget av fortiden.
He felt like a demon haunted by the past.
Hun lot bomben springe og fortalte om fortiden sin.
She dropped the bomb and talked about her past.
Han ble kalt historieløs fordi han ikke kjente til fortiden.
He was called ignorant of history because he didn’t know the past.