D
d
noun - en
d
D
- bokstavtegn og språklyd d
- (note for) andre tone i C-durskalaen
- merke for den fjerde i en rekkefølge
- karakter ved høyskoler og universiteter (på en skala fra A til F)
D
A1Beginner
Hun fikk D på eksamen, men bestod likevel.
She got a D on the exam but still passed.
Pianisten spilte en dess i stedet for en d.
The pianist played a D-flat instead of a D.
Den adelige dandyen d’Orsay nedlot seg til å male portretter.
The noble dandy d'Orsay condescended to paint portraits.
I noen dialekter snakker man om bløte konsonanter som b, d og g.
In some dialects, people talk about soft consonants like b, d, and g.
De serverte hors d'oeuvres før hovedretten.
They served hors d'oeuvres before the main course.
Fra grunntonen c til d i neste oktav er det en none.
From the root note C to the D in the next octave is a ninth.
Stungen d brukes i noen gamle norske tekster.
The voiced dental fricative is used in some old Norwegian texts.